Orkla Fotballklubb gratulerer Jan Ingebrigt Ustad med 75-årsdagen 16. april! Vår utrettelige og oppofrende daglige leder fortjener en stor applaus. Ingen jobb er for liten og ingen for stor for Jan. Når det handler om Orkla Fotballklubb svarer han ja på alle forespørsler.

Vårt inntrykk er at han jobber full tid og litt til. Lønnen han mottar står definitivt ikke i forhold til timene han legger ned. Her er noen ord til Jan skrevet av styreleder i OFK Kjetil Kroksæter.

Jan Ingebrigt har så mange sterke sider. Han kjenner alle, har klubbens historie i hodet og verdiene under huden. Han er alltid på leting etter forbedring og passer på at klubben er ajour med alle frister. Dessuten, og det er ikke minst viktig, er Jan et råskinn til å skaffe penger, enten det er sponsormidler, lotteri, dugnader eller koronakompensasjon. Hans mange bekjentskaper fra et langt liv i næringslivet er mye verdt for Orkla FK.

Når det røyner på økonomisk for klubben, har det hendt at Jan har unnlatt å fakturere lønn. Da skjønner alle at vi har å gjøre med en kjernekar som brenner for klubben.

Som nyvalgt styreleder uten inngående kunnskap til klubben, har jeg opplevd at Jan vært til uvurderlig hjelp. Uansett hva jeg spør om får jeg øyeblikkelig svar.

Studier brakte ham til Oslo og Skeid på den tiden klubben fra Torshov var et av Norges beste lag. Jans karriere falt tilfeldigvis sammen med Kjell Kaspersen sin og da var det ikke noe spørsmål om hvem som var førstekeeper. Populære «Kasper» var også landslagets soleklare førstevalg. Men Jan fikk med seg mange fine opplevelser. Han ble hentet tilbake som styreleder den sesongen Skeid fikk spille e-cup. Lenger nede kan du lese en fornøyelig fortelling fra den tiden.

Det er litt vanskelig å rekapitulere Jans yrkeskarriere uten hovedpersonen som kilde, men vi vet at han jobbet en tid i Viking Askim der han solgte støvler. Vi som har levd noen år har alle gått i støvler fra Viking. En av Jans oppgaver var å selge støvlene til Asia. Han reiste mange turer til den andre siden av kloden for å selge grønne støvler.

En periode arbeidet han for jernvaregrossisten Mellbye på Heimdal. Fra jern hos Mellbye gikk til det import av garn fra Estland for Finn Radmann.

Etter hvert kom han hjem til Orkel på Fannremsmoen, stedet hvor han vokste opp og voktet målet i mange sesonger som relativt voksen mann. Ringen var sluttet. Hos Orkel ble Jan en nøkkelperson i staben med sin brede erfaring og kunnskap på mange områder og han fortsette å jobbe langt inn i pensjonistalderen. Selv etter at han sluttet, ble han bedt om å stille opp på messer i utlandet. Det er ikke lett å erstatte en som behersker engelsk, tysk og fransk.

Slik var det på fotballbanen også. Jan la opp, men når Orkdals keeper ble skadet, ringte Nils Arne. Og da var det ikke spørsmål om Jan ville gjøre comeback, han fikk ordre om å finne frem fotballskoene igjen. For Jan var overraskende kjapp og bevegelig i målet selv etter at han kom litt opp i årene. Bildet over er fra en oppvisningskamp med Orkdal/Orkanger.

-En av de aller beste i feltet. Han var taktisk sett veldig god. Skal jeg finne noen å sammenligne han med må jeg opp på Geir Karlsen, sier Nils Arne Eggen som legger til at han husker Jan som en svært reaksjonssterk spiller.

Jan spilte også for Malvik og var innom Tiller så sent som i 2001, i en alder av 56. Ungguttene på Tiller trodde det skulle være lett å score på «gamlingen», men der fikk de seg visst en overraskelse. Han spilte også en periode på Rosenborg oldboys med Sverre Brandhaug og andre Lerkendal-helter.

Som sagt er det alltid ja å få fra Jan, noe som bekreftes av sønnene Stian og Magnus. De forteller at faren alltid stilte opp for dem i idrett og ungdomstid. Han hentet dem til ubekvemme tider på de utroligste steder.

Å være et ja-menneske kan ha sin pris. Det er mulig Jan angret at han sa ja til en kompis som ville ha ham med på å sykle Trondheim – Oslo. Heldigvis(?) kom de ikke langt opp i Gauldalen før kompisen punkterte og Jan måtte gi fra seg sykkelen slik at kompisen kunne fortsette.

Vi runder av med et av Jans mange hyggelige minner fra tiden i Skeid. Teksten er sakset fra Ipswich Towns norske supporterklubb:

”Jeg satt for det meste på benken, for det var ikke så lett å ta plassen til Kjell Kaspersen. Jeg fikk noen tilbud fra andre klubber, men Skeid er en fin klubb, og jeg studerte i Oslo og ble værende. Noen år etter at jeg la opp ble jeg kontaktet og spurt om å bli med i styret og rykket etter hvert opp som leder for styret til Skeids fotballgruppe etter at den forrige lederen trakk seg.

Jeg husker godt nyheten om at vi hadde trukket Ipswich Town. Vi var rimelig fornøyde med det. Bobby Robson var godt kjent allerede da. Senere skulle han jo bli læremester for Jose Mourinho. Inntrykket vi hadde av Robson på den tiden var at han var veldig populær og godt likt av spillerne. Og det kom ganske straks en henvendelse fra Ipswich hvor det stod å lese at de ønsket å komme på en slags studietur til Oslo i forkant av kampen mot oss. De ønsket å se kamparena, sjekke fasilitetene, sjekke overnatting, transport og mat med mere.

Jeg var vert og møtte delegasjonen fra Ipswich på Fornebu flyplass i Oslo. Det var jo naturlig at de sendte observatører til Oslo. De var mye mer erfarne med internasjonale kamper enn det vi var, men at den indre kjernen i ledelsen kom og ble værende i flere dager var litt overraskende for meg. Det var Bobby Robson med Ipswich-eierne; brødrene John og Patrick Cobbold, som kom. Jeg stod for transport, innkvartering, omvisning og bespisning. De var jordnære folk; fine mennesker.

De ville blant annet sette opp tidspunkt for pressen og hver enkelt spiller helt ned på detaljnivå. Og de gjorde denne jobben svært grundig. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene, men de var på ingen måte kravstore; tvert imot! De ønsket også pauser fra arbeidet, og jeg tok dem med på sightseeing til Frognerparken, Holmenkollen og Bygdøy. Brødrene Cobbold var jo to gamle ungkarer, og de manglet ikke humor. De påstod spøkefullt at Ipswich ikke hadde vært spesielt heldig med manager Bobby Robson, for hver gang de skulle treffe ham, snakket han bare i telefonen med Dave Sexton som var manager i Manchester United på den tiden. ”Robson er ikke manager”, sa de. ”Det er Dave Sexton som egentlig styrer Ipswich.” Robson forholdt seg rolig, men benyttet sjansen til å erte de litt spesielle Cobbold-brødrene under middagen på Frognerseteren senere på kvelden da brødrene bestilte seg drink til middagen. ”Har dere avklart dette med mammaen deres nå da?”, sa Robson. Og; ”Hva ville mor sagt hvis hun så dere nå?” Mitt inntrykk var at de må ha hatt en dominerende eldre mor, og at Robson syntes det var artig å fleipe med akkurat det når det passet seg slik. Det var da Cobbold-brødrene alltid parerte med at Robson var ubrukelig som manager siden han ikke produserte egne ideer, men bare stjal dem fra nevnte Sexton. Robson sa så; ”bare ta dere en whiskey nå som mor ikke er tilstede”. De var veldig fine typer, alle tre. De dagene jeg tilbragte med dem en uke før hjemmekampen på Ullevål Stadion var lærerike, og jeg hadde det først og fremst veldig hyggelig sammen med dem.”

PS! Skeid tok ledelsen i hjemmekampen og brente straffe på stillingen 1-0. Ipswich vant 3-1 i Oslo og 7-0 hjemme.

Gratulerer Jan! Du har gjort, og gjør en uvurderlig jobb for Orkla Fotballklubb.

På vegne av hele fotballfamilien i OFK
Kjetil Kroksæter