OFK damer vs. OIF2

04/06/2018

Torsdag kveld fikk vi besøk av tabelltoer Orkanger på «Moen». Som innledningen antyder, fremsto det vel klart for oss alle at dette kom til bli den vanskeligste testen så langt denne sesongen. Orkanger hadde spisset laget med hele 6 spillere som til vanlig er å finne på OIF's andredivisjonslag.

Etter et godt spillermøte før kampen, hvor vi ble enige om suksesskriteriene, gikk vi til kampen med en mestringstro og fandenivoldskhet. Jentene tok tak i kampen fra første stund og var hele omgangen igjennom det førende laget. Derfor føltes det litt bittert da Orkanger, mot spillets gang scoret to; det første ved en lompe fra langt hold og det andre som følge av et balltap sentralt i eget framrom.

Jentene lot seg ikke knekke. Til tross for at vi til tider var direkte sløve i kampen om 1. og 2. ballene, klarte Orkanger aldri å «komme i gang». Vi ble aldri satt under noe reelt vedvarende press. Dette fordi den omforente strategien om høyt aggressivt press og eliminering av motstanders pasningsalternativer ble gjennomført til punkt og prikke. Følgelig kjentes det bare rettferdig da Elisabeth kriget inn reduseringen like før pause. En skikkelig strek i regningen var det dog at Anita, allerede midt i omgangen, måtte forlate banen med skade.

Etter en god pauseprat gikk jentene igjen på banen med visshet om og tro på at dette kunne vinnes. Vi fortsatte andre omgang som vi avsluttet første: et råkjør mot OIF's forsøk på å etablere spill. De få gangene motstanderen var i nærheten av vårt mål var enten som følge av frispark som Trettøy la i bue inn mot Vicky, eller at de fikk en og annen corner. Dette var de eneste tilfellene OIF på noen måte truet vårt eget mål. Jeg kan ikke, med min beste vilje, huske at de maktet å komme til innlegg fra kant.

I det 51. minuttet, skrudde Sanne en corner rett i mål. Etter det var det så og si spill mot ett mål. OIF hadde overraskende lite å komme med. Den steinharde jobbingen tok på i varmen. Flere fikk antydning til kramper og utmattelse. Det endret ingenting. Snarere tvert imot. Fordi, i det 84 minutt kriget Marit inn 3-2 og Anna satte den definitive spiker'n i kista i det 92. minutt. Orkanger sendt hjem uten poeng.

Igjen, det er ikke bare det at vi vinner, men det er måten jentene gjør det på. Å reise seg fra 0-2 for så å gå av banen med seier 4-2 mot OIF er intet mindre enn imponerende. Jentene viser moral, ferdigheter og ikke minst samhold. Å blø for drakta er blitt en klisje. Jeg velger likevel å ta denne frem igjen her. Maken til vinnervilje....og evne... Det får en trener til å bli rørt.

Her skal alle ha ros...ingen nevnt – ingen glemt. Men.... Jeg kommer ikke utenom.... Vicky. Igjen stø som fjell og sikker som ugla i kloa. Stødig og trygg. Vicky hadde i første omgang, på stillingen 0-2, en feberredning som virkelig holdt oss inne i denne kampen. Alt gikk så fort jeg rakk ikke å få med hva som faktisk skjedde. Plutselig sto en OIF-spiller på 4-5 meter, midt foran målet, og brente løs. Vicky var der. Thats it. Itj å prøv dæ, stengt her. ...og Marianne og Mariell...heretter omdøpt til M'n'M. Er det noe jeg er sikker på, så er det at vi har det beste midtstopperparet i serien. Sterke i duellspillet 1vs1, flinke i sikringsoppgavene, klokkerene i klareringene og kreative/spillende. Strålende kamp, jenter. ....men i dag går min bestemannspris til Hanne. Hardtarbeidende, gir juling, tar juling...ikke et kny. Jaggu hadde hun ikke tatt på seg hovmesterrollen også. Hanne tredde noen flotte pasninger i lengderetningen til våre tre i front, bl. a. var en slik pasning den direkte foranledningen til det viktige 1-2-målet. Vakkert å se på....og effektivt. Knallkamp, Hanne...og jeg tror ennå vi har til gode å se det beste fra deg.

Ellers vil jeg også berømme våre innbyttere som alle bidro sterkt til resultatet. Randi viste stor allsidighet og ble flyttet frem og tilbake flere ganger uten at det syntes å påvirke henne det minste. Karen kom inn og virkelig brukte muskler en tankspiss verdig. I tillegg viste hun ved et par tilfeller gode avslutningsferdigheter, bl. a. ved skudd/skuddforsøk. Anna kom inn som kant hvor hun rakk å gjøre backen svimmel før hun ble dyttet inn som spiss. De sugende returløpene med påfølgende brudd og ballerobring er eksempler til etterfølgelse. Godt jobba, Anna.

Men jenter...heldigvis har vi en del å jobbe med. Kampen om den siste 1. og 2. ballen er ennå ikke utkjempet. Her må vi heve oss kraftig. Videre må vi fokusere på å heller søke å spille i lengde når vi kan heller enn å spille på tvers....i hvert fall om marginene er små. Balltap sentralt i banen på egen halvdel er skummelt, jfr 1-1 målet til Melhus og 2-0-målet i denne kampen.

Men nå er det 14 dager til neste kamp...Oppdal. Men først skal vi tillate oss å suge på denne karamellen til vi møtes igjen til trening på søndag. Det er dere vel unt og så fortjent. Takk for innsatsen. Å sånn kom målan : 6.min 0-1 38.min 0-2 42.min 1-2 Elisabeth Forren 51.min 2-2 Sanne Olsen (Orkla Isolerglass) 84.min 3-2 Marit Hamel (Jon Olav Vuttudal AS) 92.min 4-2 Anna Sundli (Vormstad bil)


Hovedsamarbeidspartnere

Samarbeidspartnere


Medlemsinnlogging